公告版位
ewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.
Nota: Se procura a empresa brasileira de comércio eletrônico, consulte Submarino (empresa).
Concepção artística de um SSBM classe Ohio convertido para SSGN.

Concepção artística de um SSBM classe Ohio convertido para SSGN.

Submarino é uma embarcação especializada para operar submersa, tendo sido largamente usadas pela primeira vez na Primeira Guerra Mundial, sendo usado por todas as grandes marinhas atualmente. Submarinos civis e submergíveis são usados com fins científicos tanto na água doce quanto salgada para trabalhar em profundidades muitos grandes para mergulhadores humanos.

Os submarinos englobam uma vasta gama de tamanho de embarcação. Desde embarcações de duas pessoas que são utilizadas para explorar a superfície marinha por poucas horas ate os submarinos russos da Classe Typhoon, os quais permanecem submersos por metade de um ano e carregam mísseis nucleares suficientes para destruir centenas de cidades. Há também submarinos especializados em resgate de submarinos e pequenos submarinos movidos por uma pessoa movidos elaborados para competição entre as universidades. Um velho mecanismo para uso em exploração de águas profundas, salvamento, construção e recuperação é o sino mergulho.

A palavra submarino era originalmente um adjetivo que significava sob o mar. Algumas firmas que faziam montagem submarina mas não parte de submarinos chamaram este trabalho de engenharia submarina. Submarino como um nome que significa parte de uma embarcação submersível originou-se como uma redução para barco submarino e os antigos livros tais como Vinte mil léguas submarinas sempre usava tais termos.

[editar] Submarinos civis e submersíveis

Submarinos civis são usualmente menores do que submarinos militares. Submarinos para turistas trabalham principalmente em áreas de resort tropicais com águas claras e boa visibilidade. Mas em 1996 havia mais de cinco submarinos privados operando ao redor do mundo, servindo aproximadamente dois milhões de pessoas ao ano. A maioria deles leva entre vinte a cinqüenta passageiros de uma vez e algumas vezes fazem mais de dez viagens por dia. No projecto, estes submarinos buscam principalmente a pesquisa submarina, tendo grandes escotilhas para visão dos passageiros e frequentemente posicionando os sistemas mecânicos fora do casco para conservar o espaço interior. Apesar de tudo isto, os turistas que utilizam estes submarinos sentam-se apertados. Eles são principalmente movidos a bateria e são muito lentos.

Em Janeiro de 2005, o maior submarino para turista em uso era o Atlantis XIV baseado na praia de Waikiki. O maior submarino da classe Atlantis desta frota, lançado em 1994, pode carregar 64 passageiros e 3 tripulantes (dois guias e um piloto) a 50 metros de profundidade das praias da ilha de Oahu no Havaí. Ali, os turistas podem ver um grande número de espécimes oceânicas vivendo em volta de recifes artificiais construídos pela universidade do Havaí a partir de velhos barcos, e mesmo um avião afundado, todos projetados para substituir os recifes danificados ou destruídos pela ocupação humana na ilha.

Num sentido amplo, submarino significa um barco que pode operar acima e abaixo da superfície, livres. Veículos para trabalhar sob a água com mobilidade limitada, que necessitam permanecer no mesmo lugar durante a maior parte do seu uso, tais como aqueles usados para resgate, pesquisas ou salvamentos são chamados de submersíveis. Os submersíveis são usualmente transportados para a sua área de operação por navios de superfície ou grandes submarinos e tem um alcance de atuação muito pequeno. Muitos submersíveis são operados por uma corda ou cordão umbilical, permanecendo conectados a seu transportador.

Bastisferas são submersíveis que não possuem propulsão própria e são usadas para mergulhos muitos profundos. Um predecessor da batisfera, o sino de mergulho, consiste de uma câmara com uma abertura no fundo, baixada na água. As batisferas são ligadas a um navio mãe na superfície.

Um desenvolvimento recente, muito pequeno, conhecido como veículos de operação remota da marinha, é largamente usado para trabalhar em águas muito profundas ou ainda para mergulhos perigosos, Por exemplo, para reparo em plataforma de petróleo e para afixar cabos em embarcações naufragadas pra seu iscamento. Um cabo compacto provê força e comunicações ligando este ao veículo de operação remota em um centro de operação remota. Operadores no navio assistem imagens de vídeo enviadas do robô e controla seus propulsores e manipulam seus braços. O naufrágio do Titanic foi explorado por tais veículos, como também por um navio de apoio.

[editar] Submarinos militares

Existem mais submarinos militares em operação do que civis. Os submarinos são úteis militarmente porque eles são difíceis de serem localizados e, quando abaixo da superfície, são difíceis de destruir. Um grande esforço é empregue no projecto de um submarino para possibilitá-los atravessar a água tão silenciosamente quanto seja possível de forma a prevenir sua detecção (o som viaja na água muito mais fácil do que a luz, isto significa que o som de um submarino é sua característica mais fácil de ser detectada). O meio mais fácil de localizar um submarino é escutar a água e procurar por sons ou pela falta deles, como alguns submarinos cancelam seus sons tão bem que eles sempre criam uma área de silencio em seu entorno. Se um submarino permanecer escondido, ele é capaz de atacar de muito perto.

A Força de Submarinos da Marinha do Brasil possui atualmente 5 submarinos: O Submarino Tupi (S-30), o Submarino Tamoio (S-31), o Submarino Timbira (S-32), o Submarino Tapajó (S-33) e o Submarino Tikuna (S-34). Os quatro primeiros são submarinos da Classe Tupi ( IKL-1400 ton ) e o último da Classe Tupi Mod.

A Marinha Portuguesa possui actualmente um submarino não operacional, o N.R.P. Barracuda, segundo submarino da classe "Albacora", lançado à água em 24 de Abril de 1967.

[editar] Submersão e navegação

Torre do submarino nuclear francês Casabianca; note os planos de navegação, camuflagem, periscópio, janelas e portas.

Torre do submarino nuclear francês Casabianca; note os planos de navegação, camuflagem, periscópio, janelas e portas.

Todos os navios de superfícies, como também um submarino na superfície, tem condições de flutuação positivas, pesando menos do que a água que ele desloca. Para submergir hidrostaticamente, um navio deve ganhar uma flutuação negativa, ou aumentando seu próprio peso ou diminuindo o deslocamento de água. Para controlar seu peso, os submarinos são equipados com tanques com lastro, o qual pode ser preenchido com água ou esvaziado com ar pressurizado.

Para submersões em geral ou afloramento na superfície, os submarinos usam os tanques da frente e a popa, chamado de Tanque de Lastro Principal ou (TLP), os quais são abertos e completamente completados com água durante a submersão, ou completamente preenchidos com ar pressurizado para vir à tona. Sob condições de submersão, os TLP são geralmente mantidos cheios, o que simplifica seu projeto, então em muitos submarinos estes tanques são simplesmente uma seção do espaço interno do casco. Para um controle mais preciso e rápido da profundidade, os submarinos usam pequenos Tanques de Lastro de Controle ou TLC, também chamados de hard tanks devido sua habilidade para se opor a altas pressões. O acréscimo de água nos tanques de controle pode ser controlado ou para refletir mudanças nas condições externas ou para mudança da profundidade de submersão. Os tanques de controle podem ser localizados ou próximos ao centro de gravidade do submarino, ou separados ao longo do corpo do submarino.

Quando submerso, a pressão da água nas paredes do submarino pode alcançar 3 MPa para submarinos de aço e no máximo de 10 MPa para submarinos de titânio como os Komsomolets, enquanto a pressão interna ao mesmo permanece a mesma. Estas diferenças resultam em uma pressão de compressão no casco, os quais diminuem de tamanho. A densidade da água também aumenta, a salinidade e pressão são maiores, mas isto não é compensado pela compressão do casco, então a flutuação diminui com a profundidade. Um submarino submerso está em um equilíbrio instável, tendo a tendência de ora afundar e ora de vir a tona. Manter uma profundidade constante requer uma operação constante dos tanques de controle de profundidade.

Submarinos em uma condição de flutuação neutra não está intrinsecamente estável no balanceamento. Para obter um balanceamento desejado, os submarinos usam tanques de balanceamento traseiros e dianteiros. Bombas podem mover água entre estes tanques, alterando a distribuição do peso e alem disto criando um momento para girar o mesmo para acima e para abaixo. Um sistema similar é algumas vezes usado para manter a estabilidade.

O efeito hidrostático dos tanques de lastro variáveis não é o único meio de controlar o submarino sob a água. A manipulação hidrodinâmica é feita por várias superfícies, as quais podem ser giradas pra criar as correspondentes forças hidrodinamicas quando um submarino se move a velocidade suficiente. Os estabilizadores de popa, localizado além atrás da hélice e normalmente orientados na horizontal, servem para os mesmos propósitos do que os tanques de estabilização, controlando a estabilidade, e são usados freqüentemente, enquanto outras superfícies de controle não estão presentes em muitos submarinos. Os estabilizadores da sail e do bow, ambos horizontais, são localizados próximos ao centro de gravidade, e são usados para controlar profundidade com menos eficiência que para o balanceamento.


Quando um submarino realiza uma subida de emergência, todos os métodos de estabilização e lastro são usados simultaneamente, propelindo o barco para a superfície. Como o mesmo vem a tona muito rápido, tanto que o submarino deve parcialmente pular fora da água, isto pode infligir sérios danos a alguns sistemas do submarino, principalmente a tubulação.

Submarinos modernos usam um sistema direcionamento inercial para navegar enquanto submerso, mas inevitáveis desvios de curso acumulam-se no tempo. Para contornar isto, o Sistema de Posicionamento Global ira ocasionalmente ser usado para obter-se um apurado posicionamento. O periscópio – um tubo retangular com um prisma possibilita uma visão da superfície – é somente usado ocasionalmente em submarinos modernos, pois seu alcance de visão é muito curto. Os submarinos da classe Virginia tem um sensor fotônico ao invés do tradicional periscópio. Este sensor pode ser posicionado acima da superfície, captando luz visível, infravermelho, laser demarcação de perímetro e monitoramento eletromagnético.

[editar] Casco do submarino

Submarinos modernos são usualmente em forma de charuto. Esta forma, já visível nos primeiros submarinos (veja abaixo) é conhecida como casco de lagrima, e foi concebida inspirada no corpo das baleias. Ela reduz significativamente o arrasto hidrodinâmico do submarino quando submerso, mas diminui sua capacidade de permanecer a tona e aumenta o seu arrasto enquanto na superfície. Desde que as limitações do sistema de propulsão dos primeiros submarinos forçavam os a operar na superfície a maior parte do tempo, o projeto de seu casco era comprometido. Devido as baixa velocidade destes submarinos enquanto submersos, usualmente abaixo de 18 km/h, o aumento do arrasto para viagens submersas era considerado aceitável. Somente mais tarde na Segunda Guerra Mundial, quando a tecnologia permitiu operações submersas mais longas e rápidas e o aumento da vigilância pelas embarcações inimigas forçou os submarinos a permanecerem submersos, os cascos em forma de lagrima voltaram a aparecer, para reduzir o arrasto e o barulho. Nos submarinos militares modernos a superfície externa do casco é coberta com uma fina camada especial de borracha que absorve o som, ou revestimento anaéoico, para tornar o submarino mais silencioso.

Uma torre montada no topo do submarino acomoda a todo o periscópio e torre de eletrônicos, a qual pode incluir o rádio, radar, contramedidas eletrônicas, e outros sistemas. Em muitas das primeiras classes de submarinos (veja historia), a sala de controle, era localizada em dentro desta torre, a qual era conhecida como a torre de comando. Desde daquele tempo, contudo, o comando passou a se localizar em dentro do casco do submarino, e a torre é mais comumente chamada de sail. O comando não deve ser confundido com a ponte, a qual é uma pequena plataforma aberta localizada no topo da torre usada para observações visuais enquanto se opera na superfície.Aquela deve ser uma plataforma adicional fechada abaixo desta com janelas e quebra vento para mau tempo.

Todos os pequenos submarinos modernos e submersíveis, como também alguns dos antigos, têm um casco simples. Contudo, para grande submarinos, a abordagem tem sido diferente. Todos submarinos Soviéticos pesados são construídos com uma estrutura de casco duplo, mas submarinos Americanos usualmente possuem casco simples. Eles ainda têm seções suaves na proa e popa, as quais abrigam os tanques de lastro principais e proporciona uma forma hidrodinamicamente otimizada, mas a seção do casco principal, geralmente cilíndrica, tem somente uma única camada de revestimento. Existem exemplo de submarinos com mais de dois cascos, como os submarinos da classe Typhoon, os quais têm dois cascos principais para pressão e três menores para a sala de controle, torpedos e navegação, enquanto a sistema de lançamento de mísseis é localizado entre os cascos principais.

Um submarino de casco duplo é diferente de um navio de casco duplo. O casco externo, o qual dá forma ao submarino, e chamado de casco leve, e não tem que suportar nenhuma diferença de pressão. O casco leve pode ser usado para a montagem de equipamento, que se fossem ligados diretamente ao casco de pressão poderia gerar pontos de tensão nele. Uma abordagem de dois cascos também economiza espaço interno do casco de pressão, colocando-se os anéis de reforço e longitudinais do lado de fora do casco. Estas medidas permitem que o tamanho do casco de pressão, que é muito maior que o casco leve, sejam minimizadas. Também, no caso de danos ao submarino, o casco leve absorverá parte do impacto, sem comprometer a integridade da embarcação, pois o casco de pressão permanecera intacto. A maior desvantagem da estrutura de dois cascos é o significativo aumento da soldagem manual requerida para sua construção. A União Soviética tinha desenvolvido uma tecnologia de soldagem bem estabelecida e tinha bastante mão de obra barata qualificada disponível, mas o alto do custo do trabalho manual nos Estados Unidos torna mais barato a abordagem de casco simples. Outra razão para a construção de casco duplo na União Soviética era a operação no Oceano Ártico, onde os submarinos têm que quebrar camadas de gelo que podem danificar o casco.

Internamente ao casco externo há um forte casco, ou casco de pressão, o qual suporta a pressão da água do mar e a pressão interna normal do lado de dentro. O casco de pressão é geralmente constituído de chapas de aço de alta resistência com uma complexa estrutura e grande sobre-dimensionamento, sendo separado por portas estanques em vários compartimentos. Os cascos de pressão e leve formam uma estrutura tridimensional que aumenta sua resistência. O espaço inter-casco é usado para alguns equipamentos que não necessitam de pressão constante para operar.

A profundidade de mergulho não pode ser aumentada facilmente. Simplesmente tornar o casco maior aumenta o peso e requer a diminuição do peso dos equipamentos a bordo, finalmente resultando em um batiscafo. Isto é aceitável para submersíveis civis de pesquisa, mas não para submarinos militares, portanto a profundidade de mergulho foi sempre limitada pela tecnologia em uso no momento.

[editar] Submarinista

Submarinista é o termo que designa os tripulantes de um submarino militar, ou pessoas capacitadas á exercer esta atividade. Executando atividades nas profundezas dos mares, tais como patrulhas e exercícios militares.

No Brasil os submarinistas são formados pela Marinha do Brasil, no Centro de Instrução e Adestramento Almirante Áttila Monteiro Aché.


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

Okręt podwodny - klasa okrętów przystosowanych do pływania pod wodą (potocznie i błędnie używane określenie łódź podwodna jest rusycyzmem od podwodnaja łodka).

Konstrukcja i uzbrojenie [edytuj]

Okręty podwodne buduje się na trzy sposoby:

  1. Dwukadłubowe - kadłub mocny jest całkowicie obudowany drugim kadłubem tzw. lekkim. (np. ORP Orzeł)
  2. Półtorakadłubowe - kadłub mocny jest tylko częściowo osłonięty kadłubem lekkim. (ORP Wilk)
  3. Jednokadłubowe. (ORP Dzik)

Są też wyjątki, np. radzieckie okręty atomowe - nosiciele pocisków balistycznych typu Akuła (Projekt 941, ozn. NATO "Typhoon") zbudowane na bazie dwóch równoległych kadłubów naciskotrwałych obudowanych wspólnym kadłubem lekkim.

Kadłub naciskotrwały (sztywny) jest zasadniczą częścią okrętu. Zbudowany z grubych blach i podzielony na kilka przedziałów wodoszczelnych, zawiera w sobie wszystkie główne mechanizmy okrętowe. W czasie pływania przebywa w nim załoga. Od grubości jego poszycia i wytrzymałości zależy głębokość, na jaką będzie zdolny zanurzyć się okręt. Na kadłubie zabudowana jest mała nadbudówka, nazywana kioskiem, służąca do prowadzenia wachty w położeniu nawodnym i osłaniająca schowane anteny i peryskopy. W kiosku dużych okrętów podwodnych często też znajduje się specjalna kapsuła ratunkowa, umożliwiająca ewakuowanie całej załogi okrętu.

Okręt podwodny płynąc w położeniu nawodnym posiada dodatnią pływalność, więc aby mógł zejść pod wodę, konieczne jest przybranie pływalności zerowej lub ujemnej. Do tego celu służą zbiorniki balastowe, napełniane wodą zaburtową. W zależności od typu okrętu są one umieszczane albo w przestrzeni pomiędzy kadłubami (o.p. dwu- i półtorakadłubowe) lub w kadłubie naciskotrwałym (okręty jednokadłubowe). Oprócz głównych zbiorników balastowych, służących do obciążania okrętu w celu zanurzenia, o.p. ma na dziobie i rufie specjalne zbiorniki (tzw. balasty trymowe), służące do wyważania (trymowania) okrętu. Do zmiany głębokości zanurzenia okręt podwodny używa sterów głębokości. Każdy o.p. posiada dwie pary takich sterów: dziobowe (obecnie czasem umieszczane na kiosku) oraz rufowe. Stery dziobowe służą do kierowania zanurzeniem, natomiast rufowe do wyrównywania trymów.

Napęd okrętu podwodnego zależy od jego wielkości i rozwoju technologicznego państwa, w którym jest budowany. W chwili obecnej najczęściej stosuje się następujące rodzaje napędu:

  • klasyczny (silniki spalinowe i elektryczne),
  • atomowy.

W okrętach atomowych reaktory wytwarzają parę, która napędza turbiny. Turbiny poprzez mechaniczną przekładnię napędzają wały (wały) napędowe i śrubę (taki napęd dominuje w amerykańskim i brytyjskim budownictwie okrętowym) W innym wariancie transmisji turbiny napędzają generatory elektryczne, dostarczające energii dla silników elektrycznych napędzających śrubę (wariant stosowany na okrętach francuskich i chińskich). Układ ten eliminuje przekładnię redukcyjną, będącą źródłem hałasu. Napęd klasyczny wykorzystuje silniki spalinowe (Diesla) do poruszania okrętu na powierzchni. Są one połączone ze śrubami za pośrednictwem silników elektrycznych, które podczas marszu na powierzchni (lub tuż pod powierzchnią przy wykorzystaniu chrap) pracują jako generatory, ładując baterie akumulatorów. Po zejściu na większą głębokość okręt przechodzi na napęd elektryczny.

Do obserwacji otoczenia okrętu w zanurzeniu służą peryskopy (powietrze i powierzchnia morza), hydrolokatory (szumonamierniki - sonary pasywne) i sonary aktywne. Podczas marszu na powierzchni lub w półzanurzeniu okręt posługuje się ponadto różnego typu radarami.

Uzbrojenie okrętów podwodnych zależy od zadań stawianych przed okrętem. Tzw. okręty myśliwskie ("hunter-killer"), przeznaczone do zwalczania żeglugi nawodnej i innych okrętów podwodnych, uzbrojone są tylko w wyrzutnie torped, które z racji dostosowania do wielu zadań są dziś zwykle nazywane "wyrzutniami" - mogą być wykorzystane zarówno do strzelania torpedowego, jak i do wystrzeliwania rakietotorped, pocisków manewrujących oraz do stawiania min, a w szczególnych sytuacjach do ewakuacji załogi. Okręty uderzeniowe ("boomer") posiadają na swoim pokładzie (oprócz w.t.) wyrzutnie rakiet balistycznych z głowicami atomowymi, które mogą wystrzeliwać z położenia podwodnego, służących do niszczenia strategicznych celów na lądzie. Mniej rozpowszechnione są okręty podwodne - wyspecjalizowane nosiciele skrzydlatych pocisków rakietowych służących do zwalczania przede wszystkim dużych grup okrętów (budowane głównie w ZSRR).

Dawniej budowano także wyspecjalizowane podwodne stawiacze min, które mogły stawiać zagrody minowe bez wynurzania. Ponadto przez długi czas - do lat 50./60. XX wieku okręty podwodne uzbrajano w działa, z czego w końcu zrezygnowano, z racji niewielkich szans na wygranie pojedynku artyleryjskiego przez okręt podwodny.

Historia [edytuj]

Model pierwszego okrętu podwodnego Stefana Drzewieckiego zbudowanego w 1877 r. w Odessie.

Model pierwszego okrętu podwodnego Stefana Drzewieckiego zbudowanego w 1877 r. w Odessie.

Rozwój okrętów podwodnych (ważniejsze konstrukcje) [edytuj]

  • 1899 - francuski okręt podwodny "Narval" - wprowadził klasyczną konstrukcję z kadłubem sztywnym (wewnętrznym, naciskotrwałym) i zewnętrznym kadłubem lekkim
  • 1900 - do służby wchodzi pierwszy okręt skonstrupwany przez Johna Phillipa Hollanda USS"Holland" o napędzie spalinowym na powierzchni i elektrycznym pod wodą
  • 1906 - U-1 - pierwszy niemiecki U-Boot
  • 1915 - N.A. Gudim proponuje zainstalowanie chrap na swoim okręcie do doprowadzenia powietrza i odprowadzenia spalin z silników
  • 1916 - zabudowa pierwszych chrap na rosyjskich okrętach Wołk i Leopard w postaci oddzielnych rur do doprowadzenia powietrza i odprowadzenia spalin z silników
  • 1927 - J. J. Wichers patentuje w Holandii chrapy wprowadzony do typu O 19 ok. 1933r.
Francuski "krążownik podwodny" "Surcouf" z 1931 r.

Francuski "krążownik podwodny" "Surcouf" z 1931 r.
  • 1931 - francuski "krążownik podwodny" "Surcouf" - największy okręt podwodny przed II wojną światową (wyporność podwodna 4318 t, uzbrojony w 2 armaty kalibru 203 mm)
  • 1940 - wcielenie holenderskich okrętów (O 21 - 24) - pierwszych od początku budowanych z chrapami o podwójnej rurze - konstrukcji stosowanej do dzisiaj
  • 1943 - Niemcy wprowadzają na U-botach powszechnie chrapy umożliwiające pracę silnika diesla pod wodą
  • 1945 - japońskie wielkie okręty podwodne typu I-400 (Sen Toku), przenoszące 3 wodnosamoloty bombowe (wyporność podwodna 6560 t)
  • 1945 - oceaniczny U-Boot typ XXI (prędkość 17 w pod wodą, opływowe linie kadłuba, wywarł duży wpływ na projektowanie okrętów podwodnych)
  • 1950 - projekt 613 ("Whiskey") - najdłuższa powojenna seria 215 okrętów podwodnych (ZSRR)
  • 1953 - USS Albacore (AGSS-569) - eksperymentalny okręt podwodny z kadłubem o okrągłym przekroju i kroplowatym kształcie (USA)
  • 1955 - USS Nautilus - pierwszy atomowy okręt podwodny (USA)
  • 1959 - USS George Washington - pierwsze okręty podwodne z wyrzutniami rakiet balistycznych (USA)
  • 1971 - projekt 705 Lira ("Alfa") - tytanowy kadłub, prędkość podwodna 41 w (ZSRR)
  • 1976 - typ Los Angeles - najdłuższa seria 62 atomowych okrętów podwodnych (USA)
  • 1981 - USS Ohio - atomowe okręty podwodne z wyrzutniami 24 rakiet balistycznych (USA)
  • 1981 - projekt 941 Akuła (""Typhoon") - największe w świecie atomowe okręty podwodne z rakietami balistycznymi (długość 170 m, wyporność podwodna 48 tys. t - ZSRR)
  • 1983 - eksperymentalny atomowy okręt "Komsomolec" projektu 685 ("Mike") - rekord głębokości zanurzenia 1000 m (ZSRR, zatonął w 1989)

Polskie okręty podwodne [edytuj]

Do 1939 r. [edytuj]

ORP Orzeł

ORP Orzeł
  1. Typu Wilk (zbudowane we Francji):
    1. ORP Wilk
    2. ORP Ryś
    3. ORP Żbik
  2. Typu Orzeł (zbudowane w Holandii):
    1. ORP Orzeł
    2. ORP Sęp

W latach 1939-1945 [edytuj]

  1. Typu S 1 (zbudowany w USA)
    1. ORP Jastrząb
  2. Typu U (zbudowane w Wielkiej Brytanii)
    1. ORP Sokół
    2. ORP Dzik

Po 1945, wycofane już ze służby [edytuj]

  1. okręty podwodne projektu 96 (typu M-XV) (zbudowane w ZSRR):
    1. ORP Ślązak
    2. ORP Kaszub
    3. ORP Kurp
    4. ORP Krakowiak
    5. ORP Kujawiak
    6. ORP Mazur
  2. Okręty podwodne projektu 613 (Whiskey) (zbudowane w ZSRR)
    1. ORP Orzeł (292) (30 grudnia 1962-30 grudnia 1983)
    2. ORP Sokół (293) (24 października 1964-12 grudnia 1987)
    3. ORP Kondor (294) (9 czerwca 1965-30 października 1985)
    4. ORP Bielik (295) (4 lipca 196529 września 1988)
  3. Okręty podwodne projektu 641 (Foxtrot) (zbudowane w ZSRR)
    1. ORP Wilk (292) (3 listopada 1987-10 października 2003)
    2. ORP Dzik (293) (4 lutego 1989- 5 listopada2003)

W służbie [edytuj]

Okręt podwodny klasy Kilo

Okręt podwodny klasy Kilo
  1. Okręt projektu 877E (typ NATO: "Kilo" - zbudowany w ZSRR)
    1. ORP Orzeł (291)
  2. Typu Kobben - zbudowane w RFN
    1. ORP Sokół (294) (podniesienie bandery i nadanie imienia 4 czerwca 2002)
    2. ORP Sęp (295) (podniesienie bandery i nadanie imienia 16 sierpnia 2002)
    3. ORP Bielik (296) (podniesienie bandery: 8 września 2003, wcielenie i nadanie imienia: 24 listopada 2003)
    4. ORP Kondor (297) (podniesienie bandery: 20 października 2003)

Polska posiadała skonstruowane i wykonane przez WSMW (dzisiejszą AMW) jednoosobowe, doświadczalne pojazdy podwodne z zamkniętą, mokrą kabiną, służące w MW zwane Błotniak. Podobne jednostki z suchą kabiną wykonała Politechnika Gdańska.

Filmy [edytuj]


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

Den amerikanske undervannsbåten USS Sea Fox, som var med på Stillehavskrigen under annen verdenskrig, og senere tjenestegjorde under Vietnamkrigen. Den ble etterpå solgt til den tyrkiske marine.

Den amerikanske undervannsbåten USS Sea Fox, som var med på Stillehavskrigen under annen verdenskrig, og senere tjenestegjorde under Vietnamkrigen. Den ble etterpå solgt til den tyrkiske marine.

En undervannsbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten. Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at dens tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være et overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli et fartøy som opererer skjult fra det går fra kai til det kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med med både torpedoer og missiler.

[rediger] Historie

Ubåtens historie som tanke om et krigsfartøy som kunne operere skjult uten å bli oppdaget av fienden, strekker seg minst tilbake til de gamle grekere i oldtidens Hellas. I tiden frem mot sen middelalder dukker ubåten opp i beskrivelser, modell og skisser i ulike sammenhenger.

I 1405 tegnet Konrad Keyser, en stridsmiddelkonstruktør i Nürnberg i Tyskland en slags teknisk dykkerdrakt i sitt verk Bellifortis. Leonardo da Vinci konstruerte på tegnebrettet en énmannsubåt i 1515. Disse ideene ble videreutviklet, og i 1604 beskrev Magnus Pegel i en bok for første gang grunntankene og forutsetningene for en dykkerbåt. Den nederlandske oppfinneren Cornelis Jacobszoon Drebbel var den første som tok skrittet fra teori til praksis da han i 1620 bygde den første manøvreringsdyktige undervannsfarkost, en lærovertrukket trerobåt. På oppdrag av landgreven av Hessen konstruerte i 1691 den franske fysiker Denis Papin (professor ved Philipps-universitetet i Marburg, en dykkerbåt, som imidlertid ikke overlevde utprøvingen i 1692. Men ideen ble videreutviklet.

En mulig forløper til den egentlige ubåt er en ukrainsk elvefarkost som ble benyttet av kosakkene til speider- og infiltrasjonsoppdrag. Den hadde navnet chaika («måken»). Farkosten ble snudd opp-ned og sank så litt ned under vann; mannskapet kunne puste inn luften som var igjen i hulrommet, og de stod fremdriften ved rett og slett å gå på elvebunnen. Spesielle lodd ble brukt for å holde farkosten nede, og rør kunne benyttes for å tilføre mannskapet mer luft.

Den første operative ubåt som man kjenner til er en nederlandsk modell fra 1624. Ubåten hadde tolv roere og kunne operere på 15 fots (5 meter) dypde. Ubåten dukket senere opp som «Turtle» under den amerikanske uavhengighetskrigen (1776-84) og som «Hunley» i den amerikanske borgerkrigen (1860-65). Den 17. februar 1864 senket «Hunley» et fiendtlig skip og ble dermed den første ubåt som ødela en annen farkost. Men under angrepet gikk også «Hunley» ned med alle ni besetningsmedlemmer. (Den ble funnet og hevet den 4. mai 1995).

Også i Norge ble det konstruert ubåter. På tidlig 1800-tall konstruerte husmannen Mikkel Hallsteinsen Lofthus (1782-1850) fra Kjepso i Ullensvang en ubåt. Denne ble riktignok aldri bygget, men for denne og flere andre konstruksjoner ble han 29. januar 1813 gjort til Dannebrogsmand av Kong Fredrik.

Ingen av disse tidlige ubåtkonstruksjonene hadde noen reell operativ nytte, men viste vei frem mot ubåten som krigsmaskin slik Tyskland klarte å bruke den under den første verdenskrig.

[rediger] Ubåten

Datagenerert bilde av Virginia-klasse ubåt

Datagenerert bilde av Virginia-klasse ubåt
USS Chicago, amerikansk Los Angeles-klasse angrepsubåt på periskopdybde. Ubåten er sett ovenfra

USS Chicago, amerikansk Los Angeles-klasse angrepsubåt på periskopdybde. Ubåten er sett ovenfra

Undervannsbåt, vanligvis kalt ubåt, blir ofte feilaktig brukt om både undervannsfarkoster som er bemannet og ubemannet. En ubåt er en bemannet farkost som kan operere selvstendig under havoverflaten. En ubåt fungerer prinspipielt ved å kontrollert redusere sin oppdrift (se Arkimedes' lov) slik at den kan dykke under vannflaten og operere i neddykket tilstand. Dette gjøres ved at ubåten er konstruert med et trykkfast skrog som er påmontert ballasttanker med kontrollerbare ventiler i toppen og åpne ventiler i bunnen. Ballasttankene brukes til å gi ubåten positiv oppdrift (flyte opp) ved å tømme tankene for vann ved bruk av trykkluft og tilsvarende gi ubåten negativ oppdrift (synke ned) ved å slippe ut luften i tankene. Disse tankene blir kalt hovedballasttanker, da det er de som gir båten positiv oppdrift når den er oppdykket (på overflaten). Dersom ubåten er for tung vil den synke til bunns, og er den for lett vil den flyte opp selv om hovedballasttankene er vannfylt. For å unngå disse problemene er ubåten utstyrt med mindre reguleringstanker som brukes til å finjustere ubåtens vekt slik at den veier like mye som vannet den trenger bort. Dersom ubåten endrer farten må som regel vanninnholdet i reguleringstankene justeres slik at ubåtens hydrodynamikk og vekt sammen bidrar til at den verken flyter opp eller synker. Mengden vann som reguleres varierer med ubåtens størrelse og skrogets hydrodynamikk.

[rediger] Bruksområde

Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål. Noen få ubåter på verdensbasis blir brukt til forskning, og da ofte med en militær besetning til å operere selve fartøyet. Militære ubåter kan prinsippielt deles inn etter oppgavene de er konstruert for. Vanligvis deler man de da inn i ubåter som bærer ballistiske missiler og rene angrepsubåter. Ubåtene med ballistiske missiler blir i dag kun operert av USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina.

Angrepsubåter blir pr i dag (2005) operert av i overkant av 50 nasjoner. Energikildene til ubåtene varierer mellom kjernekraft, diesel-elektriske [1] og lukkede forbrenningskilder basert på flytende oksygen (brenselceller og Stirlingmotorer). Alle ballistiske missilubåter er i dag kjernekraftdrevet. Angrepsubåter kan være både kjernekraftdrevet eller diesel-elektrisk med eller uten lukkede forbrenningskilder. USA, Storbritannia, Frankrike og Russland opererer i dag angrepsubåter med kjernekraft som energikilde. Angrepsubåtene har tradisjonelt torpedoer som sitt primærvåpen, men stadig flere ubåtklasser får i dag også antiskips-missiler. Noen har også kryssermissiler til bruk mot landmål. De store ubåtflåtene som Sovjetunionen og NATO kunne mønstre under den kalde krigen er i dag redusert til en brøkdel. I stedet har det de siste 20 årene skjedd en spredning av relativt moderne diesel-elektrisk ubåtteknologi til Sør-Amerika og Sørøst-Asia. De største ubåteksportørene i dag er Tyskland, Frankrike og Russland.

[rediger] Ubåter i Norge

Etter hvert som ulike ubåtmodeller ble konstruert rundt århundreskiftet og det ble klarere at ubåten hadde et operativt potensial ut over å være teknisk avansert, innførte flere europeiske land ubåter i sitt militærvesen. Tyskland overtok for eksempel sin første ubåt i 1906. I Norge hadde diskusjonen om ubåtvesenet pågått en stund, og da den amerikanske marine skulle holde sjøprøver av en ubåt konstruert av Holland Yards, ble kaptein Geelmuyden sendt over til USA som observatør. Kapteinens rapport var såpass gunstig at det ble fremsatt forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Men da man mente at denne teknologien var for lite utviklet til praktisk bruk, falt forslaget.

[rediger] A-klassen. Kobben, den første norske ubåt

Tegning av Kobben, slik den ble levert fra verftet.

Tegning av Kobben, slik den ble levert fra verftet.

I 1907 ble det på nytt fremmet forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Etter en lengre debatt, gikk forslaget gjennom, og våren 1907 fikk Germania Werft i Kiel i oppdrag å bygge en undervannsbåt for Norge. Den 28. november 1909 heises kommando på den første norske undervannsbåt, Kobben (A-1) med kaptein Tank-Nielsen som sjef. I mai 1911 ble det bestemt å anskaffe ytterligere 3, senere 4 båter. I 1913 ble det besluttet at båtene skulle benevnes A-klassen, og Kobben fikk da betegnelsen A-1. I Europa gikk historien sin gang, og da den siste av de nye norske ubåtene skulle leveres var den første verdenskrigen startet (den ville blitt benevnt A-5). Ubåten ble beslaglagt av tyske myndigheter og inngikk i den tyske marine under krigen.

[rediger] B-klassen

Den teknologiske utviklingen gikk svært fort og det ble tidlig klart at de ubåtene man akkurat hadde anskaffet ikke var tilstrekkelige. I 1915 vedtok Stortinget å anskaffe ytterlige 6 nye ubåter. Siden de ubåtproduserende verft i Europa hadde mer enn nok med å produsere for de krigførende partene under den første verdenskrigen, måtte man gå til USA for å skaffe nye ubåter. Valget falt på en ubåt-klasse av Holland-konstruksjon som kunne lisensbygges i Norge. 4 av skrogene ble bygd på Marinens Hovedverft i Horten, mens de to resterende ble bygd på Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hoved- og hjelpemaskineri ble levert av Thunes Mekaniske Verksted i Fredrikstad. Denne klassen ble kalt B-klassen, og er den eneste ubåtklassen som er bygd i Norge. Første verdenskrig førte til et teknologisk og taktisk sprang i ubåt-konstruksjoner og operasjoner, og konstruksjonen som man hadde kjøpt fra USA var alt ved ovetagelse foreldet sammenlignet med de siste europeiske konstruksjonene basert på krigserfaringer.

[rediger] Invasjonen

Da Norge ble angrepet den 9. april 1940, hadde Marinen åtte operative undervannsbåter, og en til overhaling. Til tross for varierende teknisk standard maktet alle ubåtene å gå i sjøen. A-2, som da var verdens eldste operative undervannsbåt, ble angrepet i Oslofjorden om morgenen 9. april. Den ble truffet og tvunget til å overgi seg. A-3 og A-4 var også utdeployert i Oslofjorden, men kom aldri i kamp. Disse båtene ble senket av egne besetninger. B-2 og B-5 opererte ved Kristiansand og ble beskutt av tyske fly. For å unngå videre angrep ble de bunnet. Besetningene overgav seg 11. april. B-6 var stasjonert i Bergen. Etter angrepet i morgentimene gikk den nordover og opererte selvstendig i Sognefjorden frem til 1. mai. Den gikk så til Florø for å bunkre for å gå til Storbritannia. I Florø ble den overgitt til den tyske krigsmakten sammen med jageren Troll og torpedobåten Snøgg etter et ultimatum om overgivelse eller byen ble bombet. B-1 og B-3 opererte i Ofotfjorden i aprildagene 1940. Under den britiske kampanjen i Ofotfjorden ble ubåtene beordret ut og B-3 forsøkte å ta seg til Storbritannia. En eksplosjon ombord på en batteritank hindret denne overfarten og ubåten ble senket av egen besetning. B-1 opererte i Varangerfjorden frem til juni og gikk så over til Storbritannia. Der fungerte den som skolebåt frem til april 1944. B-1 returnerte fra Storbritannia i 1945. Båten ble hugd opp og tårnet kappet av i 1946. I dag står det som minnesmerke på ubåtkaien på Haakonsvern.

[rediger] Krigsubåtene

På grunn av sin høye alder og teknologiske avlegshet, gav ikke de norske ubåtene noe reelt bidrag under invasjonen i 1940. B-1 klarte etter kapitualsjonen å komme seg over til det frie Storbritannia og dannet her grunnlaget for det nye norske ubåtvesen. Selv om den norske ubåten var teknologisk avleggs og ikke bidro i krigsoperajoner ble den et kjærkomment bidrag til det engelske ubåtvåpenet. Den fungerte i store deler av krigen som treningsfartøy ut fra småbyen Campbeltown i Skottland. Moderne ubåter kunne dermed frigjøres fra rollen som treningsfartøy og i stedet bidra aktivt i den allierte krigføringen.

Etter hvert fikk også den norske marine tildelt nye ubåter fra britene. Disse var av V-klassen, men ble kalt U-klasse i norsk tjeneste. Under krigen opererte den norske eksilregjeringen tre ubåter av denne klassen. De ble kalt Uredd, Ula og Utsira. Uredd gikk i 1943 på en mine i Fugløyfjorden i Nordland under et strengt hemmelig oppdrag der britiske og norske agenter skulle ilandsettes for et sabotasjeoppdrag mot Sulitjelma gruber[2] Uredd returnerte aldri, men ble i funnet i 1983 på havbunnen av KNM Tana. Ula utmerket seg ved å ha høyest antall senkninger av samtlige allierte ubåter i Atlanterhavet under krigen.

[rediger] U-klassen

Etter freden ankom de to overlevende norske ubåtene Norge. Ytterligere tre til av samme typen ble overtatt Storbritannia i 1946. Disse ble kalt Utstein, Utvær og Uthaug. Sammen med Ula og Utsira ble de operert under klassifikasjonen U-klasse frem til 1960-tallet.

[rediger] K-klassen

Etter den tyske kapitulasjonen skulle de tyske krigsfartøyer uskadeliggjøres. Tyskland hadde store ubåtbaser i både Bergen og Trondheim, og «kloke hoder» gjemte unna flere tyske ubåter. I 1948 overtok Norge formelt tre tyske ubåter av typen VIIC som krigsbytte. Disse båtene fikk navnene Kinn, Kya og Kaura og ble kalt K-klassen. De ble i likhet med U-klassen senere ombygd. K-klassen var operativ frem til 1960-tallet. Gamle Kaura står i dag på land som krigsminnesmerke i Laboe ved Kiel. Den er bygd om til sitt opprinnelige utseende og har sitt opprinnelige navn tilbake, U-995.

[rediger] Kobben-klassen

I likhet med resten av den norske marine ble ubåtvåpenet fornyet med Flåteplanen av 1960. Denne baserte seg på en endring av etterkrigsmarinen med større havgående fartøyer som hadde overlevd verdenskrigen, til en balansert marine særlig tilpasset kystoperasjoner. Den nye marinen ble i stor grad finansiert av USA. Valg av nye ubåter var ikke lett, da det var lite kystubåter eksisterende i NATO. Valget falt til slutt på en tysk modell som fikk typebetegnelsen 207, på norsk Kobben. Denne klassen var et resultat av et tett samarbeid mellom det norske og tyske ubåtvåpenet, blant annet ble en tysk ubåt av typen 203 utlånt til Norge for evaluering og forbedring i forkant av den nye klassen. I alt 15 ubåter av Kobben-klassen ble levert Norge i perioden 1964 - 67. Kobben-klassen ble forlenget og modernisert i perioden 1985 - 93. Samtidig ble også fire ubåter solgt til Danmark, tre av de som operative og en som delebåt. Kobben-klassen ble faset ut for godt fra den norske strukturen i 2001, og fire ubåter ble gitt til Polen. Før overføring ble de resterende Kobben-båtene gitt en teknisk overhaling og polsk ubåtpersonell ble utdannet i Norge. Kobben-klassen blir i dag (2005) kun operert av Polen.

  • S-315 KNM Kaura (1965
    • Overtatt av Danmark i 1991 som delebåt
  • S-316 KNM Kinn (1964)
    • Senket i Bjørnafjorden i 1990
  • S-317 KNM Kya (1964)
    • Rekondisjonert og overtatt av Danmark i 1991 under navnet Springeren
  • S-318 KNM Kobben (1964)
    • Rekondisjonert. Overtatt av Polen i 2001 som delebåt
  • S-319 KNM Kunna (1964)
    • Rekondisjonert. Overtatt av Polen i 2004 under navnet Kondor
  • S-300 KNM Ula (1965)
    • Byttet navn til Kinn i 1988. Hugget opp i 1998
  • S-301 KNM Utsira (1965)
    • Hugget opp i 1998
  • S-302 KNM Utstein (1965)
KNM Utstein ved Marinemuseet i Horten

KNM Utstein ved Marinemuseet i Horten
    • Overført til Marinemuseet i Horten i 1998. Står i dag på land som museumsbåt
  • S-303 KNM Utvær (1965)
    • Rekondisjonert og overtatt av Danmark i 1989 under navnet Tumleren
  • S-304 KNM Uthaug (1965)
    • Rekondisjonert og overtatt av Danmark i 1990 under navnet Saelen
  • S-305 KNM Sklinna (1966)
    • Rekondisjonert i 1989. Hugget opp i 2001
  • S-306 KNM Skolpen (1966)
    • Rekondisjonert. Overtatt av Polen i 2002 under navnet Sep
  • S-307 KNM Stadt (1966)
    • Hugget opp i 1989
  • S-308 KNM Stord (1967)
    • Rekondisjonert. Overtatt av Polen i 2002 under navnet Sokol
  • S-309 KNM Svenner (1967)
    • Rekondisjonert. Overtatt av Polen i 2003 under navnet Bielik

[rediger] Ula-klassen

KNM Utstein – tredje generasjon ubåt med pendantnummer S-302

KNM Utstein – tredje generasjon ubåt med pendantnummer S-302

Sjøforsvaret opererer i dag seks dieselelektriske ubåter av Ula-klassen. Ubåtene er bygd av tyske Thyssen Nordseewerke, og ble levert i perioden 1989 - 92. Ula-klassen ble opprinnelig konstruert for operasjoner under den kalde krigen, og er bestykket med opp til 14 torpedoer av type AEG DM2A3. Sett ut i fra relativ bestykning (antall/størrelse) er Ula den ubåt-klassen med størst bestykning som blir operert i dag. Ubåtene har en standardbesetning på 21 personer, der kun 5 er menige til førstegangstjeneste. Øvrig besetning er offiserer. Ubåtene har alle hjemmebase på marinens hovedbase Haakonsvern i Bergen.

Ula-klassen etter alder:

[rediger] Tradisjoner

De fleste sjøfolk har en viss følelse for tradisjoner og mange har kommet i kontakt med eller utøver ritualer som kan bli betegnet som overtro. Disse har ofte sammenheng med den store faren som har vært og er forbundet med livet på havet. Mange slike ting som har forsvunnet fra sivil sjøfart har overlevd i Marinen og spesielt blant ubåtmannskaper. Ting som kan være forbundet med døden er ofte forbudt ombord. Dette kan være å nevne ordet hest, ta skårne blomster ombord eller tillate andre prester enn sjømannsprester ombord. Andre tradisjoner er blant annet bruken av "Jolly Roger" (sjørøverflagg) som opprinnelig ble brukt under den andre verdenskrigen ved ankomst til hjemmebase for å vise antallet senkte fartøyer. En hvit miniatyrtorpedo i tøy ble sydd på for hvert handelsskip, og en i rødt tøy for hvert krigsfartøy.

[rediger] Referanser

  1. ^ [1]
  2. ^ Bjørg Evjen (2004) Fra kobbereventyr til marmorby – Fauske kommune, Tromsø. ISSN 82-990656-5-8.

[rediger] Litteratur

[rediger] Eksterne lenker


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Jump to: navigering, søk
Den norske undervassbåten KNM Utstein.

Den norske undervassbåten KNM Utstein.
Undervassbåten USS Sea Fox.

Undervassbåten USS Sea Fox.

Undervassbåt eller U-båt, også kavbåt, er eit farty som kan være neddykka og manøvrera under vatn. På grunn av mangelen på luft under vatn, både til mannskapa og til motorane, var det fyrst ved oppfinninga av den kombinerte elektro- og dieselmotoren at dei fyrste røynlege ubåtane kom.

Frå byrjinga til i dag har ubåtane utvikla seg frå å vera eit overflatefartøy som kunne dykka for å unngå fiendar, til å bli eit fartøy som går skjult under vatn frå det går frå kai til det kjem tilbake. Fartøystypen er det eneste krigfartøyet som kan operera skjult bak fiendelinjene over lengre tid, og ubåtar blir derfor ofte brukt før ei konflikt bryt ut. Moderne ubåtar kan vera utrusta med med både torpedoar og missil.

Det norske Sjøforsvaret har ei ega undervassflotilje.

Commons har multimedia som gjeld: Undervassbåt


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

USS Chicago (SSN 721) op periscoop-diepte bij Maleisië

USS Chicago (SSN 721) op periscoop-diepte bij Maleisië

Een onderzeeboot, onderzeeër of duikboot, is een vaartuig dat onder water kan varen. Vanwege deze mogelijkheid is hij in eerste instantie onzichtbaar voor mensen die aan de oppervlakte varen. Militaire onderzeebooten zijn vaak lastig op te sporen vanwege hun missie: ze dienen zich verborgen te houden totdat de opdracht komt om tot de aanval over te gaan. Manieren om een diep varende onderzeeboot op te sporen zijn met behulp van actieve ("pingen") of passieve (luisteren) sonar, of door het meten van storingen in het aardmagnetisch veld (Magnetic Anomaly Detection - MAD). Een onderzeeboot die aan de oppervlakte of nog heel dicht daaronder vaart is op de radar zichtbaar en op geringe diepte ook nog met het oog, vooral vanuit de lucht.

[bewerk] Korte geschiedenis

Van Alexander de Grote gaat het verhaal dat hij (ruim drie eeuwen voor onze jaartelling) al afdaalde in een duikerklok naar de bodem van de zee. Of dat op waarheid berust is niet zeker, vaststaat dat duikerklokken, of vergelijkbaar, al lang bekend zijn, onder andere bij parelduikers.

Het eerste vaartuig dat werkelijk onder water voortbewoog is vermoedelijk ontworpen en gebouwd door de Nederlandse uitvinder Cornelis Drebbel. Tussen 1620 en 1624 nam Drebbel proefnemingen met een onderzeeboot op de Thames. Voortbewogen door enkele roeiers zou dit vaartuig daadwerkelijk een afstand onder water hebben afgelegd, op dieptes variërend tussen vier en vijf meter.

In 1776 werd voor het eerst een onderwatervaartuig gebruikt tijdens de strijd. De Turtle, ontworpen door David Bushnell, bracht een springlading aan bij een Brits fregat. Veel schade heeft deze waarschijnlijk niet berokkend, want in Britse documenten wordt van dit incident geen melding gemaakt.

Was de Turtle nog een duikerklok met handaandrijving, de Fransen legden zich toe op vaartuigen die al meer op echte onderzeeboten leken. De Amerikaan Robert Fulton bouwde in 1801, in Franse dienst, de Nautilus (een naam die nadien wel vaker geassocieerd wordt met onderzeeboten).

Replica van de Ictíneo II bij de haven van Barcelona. Het origineel werd in 1864 door Narcís Monturiol gebouwd.

Replica van de Ictíneo II bij de haven van Barcelona. Het origineel werd in 1864 door Narcís Monturiol gebouwd.

Narcís Monturiol bouwde in 1859 de Ictíneo I, bedoeld voor de koraalvisserij. In 1864 volgde de Ictíneo II.

De eerste, op latere onderzeeboten gelijkende, vaartuigen die aan de strijd deelnamen werden gebruikt tijdens de Amerikaanse burgeroorlog. De handaangedreven CSS Hunley bracht als eerste onderzeeboot een vijandelijk schip tot zinken in 1864. Na deze raid zonk de CSS Hunley naar de zeventig meter diepe zeebodem. De acht bemanningsleden kwamen om.

[bewerk] Duikboten en onderzeeboten

Franse duikboot uit de Eerste Wereldoorlog

Franse duikboot uit de Eerste Wereldoorlog

De Nederlandse marine maakt een hardnekkig onderscheid tussen duikboten en onderzeeboten. Volgens dit onderscheid is een duikboot een vaartuig dat zich voornamelijk boven water verplaatst en pas onder water gaat om aan tegenstanders (bijv. torpedobootjagers) te ontsnappen of voor het aangaan van een aanval. Tot aan het eind van de Tweede Wereldoorlog was dit de gewone werkwijze voor onderzeeboten. De topsnelheid was aan de oppervlakte doorgaans groter dan onder water. De U-boot is een typisch voorbeeld van een duikboot.

USS Cavalla

USS Cavalla

Een onderzeeboot daarentegen blijft langer onder water en komt slechts aan de oppervlakte zodra dat nodig is. Dit werd pas mogelijk door de introductie van kernenergie omstreeks 1955 of door de toepassing van een snuiver installatie, al in 1939. Aangezien de Nederlandse marine de eerste was die de snuiver toepaste en zij zich er van bewust was dat haar duikboten daardoor langer onder water konden blijven dan de vaartuigen van andere mogenheden is zij dit onderscheid gaan maken.

Dit strikte onderscheid tussen duikboot en onderzeeboot is elders onbekend.

[bewerk] Voortstuwing

De voortstuwing was tot het eind van de 19e eeuw een groot probleem. De (primitieve) vaartuigen die van handkracht gebruik maakten waren zeer beperkt in snelheid en actieradius. Een enkel vaartuig gebruikte dan wel een zeil, maar het effect van verrassing was dan verloren. Datzelfde gold voor het enkele model dat omstreeks 1860 een stoommachine als voortstuwing had. Door de dikke rookpluim was dat schip al van ver waar te nemen.

Pas aan het einde van de 19e eeuw kwam er met elektromotoren een acceptabele krachtbron beschikbaar. De beperkte levensduur van de accu's verhinderden echter nog steeds een langdurig verblijf op zee. Deze beperking werd opgelost door het installeren van een dieselmotor, zodat de elektrische aandrijving alleen voor de onderwatervaart benut hoefde te worden. Boven water varend kon de onderzeeboot dan bovendien de accu's opnieuw opladen. Deze dieselelektrische voortstuwing werd in de 20e eeuw snel gemeengoed.

Desondanks bleef men verder zoeken naar een voortstuwing die een permanent verblijf onder water mogelijk kon maken. De uitvinding van de snuiver (1938) was al een belangrijke vooruitgang. Aan het eind van de Tweede Wereldoorlog was de Duitse Kriegsmarine al ver gevorderd met de toepassing van waterstofperoxide als brandstof. Hiervoor was geen aanvoer van buitenlucht meer nodig. Het brandgevaar hiervan verhinderde echter een verdere ontwikkeling na de oorlog. De toepassing van kernenergie vanaf 1955 maakte dat de inzet van de onderzeeboot in feite alleen werd beperkt door het uithoudingsvermogen van de bemanning.

Ook tegenwoordig wordt er veel energie gestopt in het onderzoek naar "air independent" voortstuwingssystemen.

Een onderzeeboot heeft een schroef om voor- en achteruit te varen. Door ballast in te nemen of uit te stoten kan hij omlaag of omhoog. De vorm van de schroef van een onderzeeboot is één van de best bewaarde militaire geheimen omdat experts uit de vorm van de schroef veel te weten kunnen komen over de capaciteiten van die onderzeeboot.

[bewerk] Diepteregeling

Een onderzeeboot heeft een aantal ballasttanks voor de diepteregeling. Om onderwater te gaan worden de hoofdtanks gevuld met water. Daarna worden de trimtanks afgetrimd op neutrale vaart, dat wil zeggen de onderzeeboot net zo zwaar is als het water dat hij verplaatst waardoor hij volgens de wet van Archimedes in rust niet zal stijgen of dalen.

Om te stijgen of te dalen wordt gebruikgemaakt van de zgn. duikroeren. Deze bevinden zich bij aan weerszijden van de romp (voor en achter), of in het midden, aan weerszijden van de toren. Een onderzeeboot heeft dus snelheid nodig om gecontroleerd te kunnen stijgen of dalen.

Drijvend aan oppervlak met gesloten kleppen

Drijvend aan oppervlak met gesloten kleppen
Begin duik met open kleppen

Begin duik met open kleppen
Onderwater met volle ballasttanks en gesloten kleppen

Onderwater met volle ballasttanks en gesloten kleppen
Los Angeles-class onderzeeboot

Los Angeles-class onderzeeboot

[bewerk] Duiken is niet zonder risico

Voor elk type onderzeeboot geldt een maximaal dieptebereik. Dit is een van de zorgvuldigst bewaarde geheimen. Aan boord weet alleen de commandant hoe diep zijn schip nog veilig kan duiken. Als het schip onder deze grens komt, wordt de romp samengedrukt (dit heet ook wel implosie; het schip implodeert). De bemanning komt daarbij meestal om het leven. De sterkte van de romp van de onderzeeboot is mede afhankelijk van de ronde vorm. Het zal duidelijk zijn dat vervorming van deze romp, ook al is deze minimaal, grote invloed kan hebben op de toelaatbare duikdiepte.

Moderne onderzeeboten kunnen diepten van enige honderden meters in ieder geval bereiken; van de Russische militaire onderzeeboot Komsomolets (circa 1989) is bekend dat een diepterecord op 1000 m lag. Kleine onderzoeksonderzeeboten/duikboten zijn tot op de diepste plaatsen in zee op de wereld afgedaald, ook de bodem van de Marianentrog bij de Filipijnen die ongeveer 10,9 km diep is werd al in 1960 door Jacques Piccard in zijn bathyscaaf Trieste bereikt.

Om bij ernstige schade, waarbij het schip dreigt vol te lopen, nog een kans van overleven te hebben zijn onderzeeboten meestal verdeeld in verschillende compartimenten, die door middel van waterdichte schotten en deuren van elkaar zijn gescheiden.

Ligt het schip beschadigd op de bodem, dan is er - afhankelijk van de beschadiging en diepte waarop het ligt - soms nog ontsnapping mogelijk. Met speciale vesten en/of duikerpakken die enige overdruk van het water compenseren, kunnen bemanningsleden de onderzeeboot verlaten, als ze tenminste uit de compartimenten weten te ontsnappen. Ze worden dan naar de oppervlakte gedreven.

[bewerk] Inzet van de verschillende typen onderzeeboten

Een onderzeeboot kan torpedo's en geleide wapens (bijvoorbeeld kruisraketten) afschieten. De wijze van inzetten is onder andere afhankelijk van het type onderzeeboot. Zo worden onderscheiden:

  • Minionderzeeboten: Voor offensieve taken in kustwateren. In de Tweede Wereldoorlog is door diverse partijen van minionderzeeboten gebruikgemaakt. Tegenwoordig is dit type niet meer in gebruik. Wel bestaan er nog zeer gespecialiseerde minionderzeeboten voor reddingsacties op de zeebodem.
  • Kustonderzeeboten: Kleinere vaartuigen (ca. 500 tot 1500 ton waterverplaatsing) voor surveillance- en aanvalstaken in kustwateren en besloten zeeën, zoals de Oostzee en de Middellandse Zee.
  • Het ballistische raket-type of strategische aanvalsonderzeeboten: Deze lanceren intercontinentale ballistische (kern-) raketten, zoals de Polaris, Poseidon en Trident. Onderzeeboten van dit type zijn van ca. 6500 tot 22.000 ton groot en vrijwel altijd van nucleaire aandrijving voorzien. Het middengedeelte van het schip bevat 12 tot 24 lanceerbuizen voor raketten.
  • De hunter/killer of attack-type: Voor het actief opsporen en bestrijden van vijandelijke onderzeeboten en oppervlakteschepen (zoals de hierboven getoonde onderzeeboot van de Los Angeles-klasse). Dit zijn schepen van ca. 3500 tot 8000 ton waterverplaatsing en voorzien van nucleaire aandrijving. Een aantal hunter/killers heeft lanceerbuizen voor kruisraketten.

De dieselelektrische oceaangaande onderzeeboot is een zeldzaamheid geworden. Dit zijn vaartuigen tot ca. 3000 ton waterverplaatsing, die de taken toebedeeld krijgen van de hunter-killers en kunnen opereren in diepe kustzeeën. Door hun vermogen zich geruisloos te verplaatsen (vaak veel stiller dan een nucleair aangedreven onderzeeboot) zijn ze lastig te ontdekken tegenstanders. Deze eigenschap maakt ze bijzonder geschikt om inlichtingen te verzamelen dichtbij kusten, zelfs binnen de territoriale wateren, van andere landen. Binnen de NAVO hebben alleen Nederland (4) en Canada (4) nog vaartuigen van dit type. Daarbuiten onder andere nog Australië en Japan.

De atoomonderzeeër Koersk, die in 2000 verging, was een hunter/killer met lanceerbuizen voor zware anti-schip kruisraketten. Dit type is specifiek ontwikkeld voor inzet tegen vliegdekschepen.

[bewerk] De wereldwijde markt van onderzeeboten

Vijf landen bezitten nucleair aangedreven onderzeeboten: de Verenigde Staten, het Verenigd Koninkrijk, Frankrijk, Rusland en China.

De Verenigde Staten bouwen al sinds de jaren zestig uitsluitend nucleaire onderzeeboten en hebben geen ervaring meer met het bouwen van en de mogelijkheden van conventionele onderzeeboten. Het Verenigd Koninkrijk begon einde jaren tachtig aan de bouw van een nieuwe serie dieselelektrische onderzeeboten (Type 2400, Upholder klasse), maar besloot na de val van het IJzeren Gordijn zich geheel toe te leggen op nucleaire onderzeeboten. De vier afgebouwde exemplaren van de Upholder-klasse zijn verkocht aan Canada.

Het aantal landen dat de kennis heeft om moderne conventionele onderzeeboten te bouwen is beperkt. In elk geval Nederland (v/h bij Wilton-Fijenoord en RDM), Duitsland (HDW/Thyssen), Frankrijk (DCN), Japan en Zweden (Kockums). De onderzeebootbouw in Nederland is thans goeddeels verdwenen, de kennis ervan is weggevloeid bij de werven maar is nog wel aanwezig bij de Koninklijke Marine. Het Duitse HDW heeft het Zweedse Kockums overgenomen, waardoor het een vooraanstaande positie heeft verworven.

De onderzeeboten die andere landen in bezit hebben worden vaak gebouwd in samenwerking met het Duitse HDW (Israël, Griekenland, Zuid-Korea) of het Franse DCN (Pakistan, Spanje, Maleisië, India, Chili). Kockums bouwt voor de Zweedse marine en heeft destijds een werf in Australië overgenomen. Hier zijn de onderzeeboten voor de Australische marine gebouwd. Een vergelijkbare optie werd door HDW gevolgd, dat een Griekse werf overnam. Italië heeft na de Tweede Wereldoorlog nog aan aantal vaartuigen naar eigen ontwerp gebouwd, maar gebruikt inmiddels ook Duitse ontwerpen. Denemarken en Noorwegen hebben nog zelf (kust-)onderzeeboten gebouwd, maar ook die waren gebaseerd op Duitse ontwerpen.

Nederland heeft in de jaren tachtig van de 20e eeuw twee onderzeeboten aan Taiwan geleverd. Door de reactie van China daarop (een handelsboycot) hebben achtereenvolgende kabinetten daarop geweigerd een exportvergunning af te geven voor een vervolgorder.

[bewerk] Zie ook

BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

Straipsnis iš Vikipedijos, laisvosios enciklopedijos.

Peršokti į: navigaciją, paiešką
„Virginia“ klasės povandeninis laivas

„Virginia“ klasės povandeninis laivas

Povandeninis laivas – laivas skirtas plaukti po vandeniu. Povandeniniai laivai dažniausiai naudojami kariniais tikslais.

[taisyti] Paskirtis (karinė)

Skirtas atakuoti karo pramones, karinius, administracinius ir kitus objektus, sunaikinti priešo karinius ir transporto laivus, taip pat ir povandeninius, žvalgybai ir kitoms karinėms užduotims vykdyti.

[taisyti] Konstrukcija

Paprastai yra metalinio (anksčiau ir medinio) korpuso, lašo ar cigaro formos. Panirimui pripildomos vandeniu taip vadinamos balastinės talpos. Gylis ir iškilimas į paviršių valdomas horizontaliaisiais vairais išstumiant iš balastinių talpų vandenį suspaustu oru ar dujomis. Plaukti vandens paviršiumi naudojami dyzeliniai ar atominiai varikliai, o po vandeniu atominiai varikliai, elektros akumuliatoriai.

[taisyti] Klasifikacija

Vokietijos II Pasaulinio karo dizelinis-elektrinis povandeninis laivas Günther Prien's Unterseeboot 47 (U-47).

Vokietijos II Pasaulinio karo dizelinis-elektrinis povandeninis laivas Günther Prien's Unterseeboot 47 (U-47).
Šiuolaikinis JAV KJP atominis povandeninis laivas USS Virginia (SSN-774).

Šiuolaikinis JAV KJP atominis povandeninis laivas USS Virginia (SSN-774).

Povandeniniai laivai klasifikuojami:

  • pagal energijos šaltinį:
    • atominiai
    • dyzeliniai-elektriniai
  • pagal paskirtį:
    • strateginiai
    • daugiatiksliai
    • specialiosios paskirties
  • pagal ginkluotę:
    • raketiniai
    • torpediniai
    • raketiniai-torpediniai

Nauji projektai:

  • skraidantis povandeninis laivas (Orlaivis galintis tūpti vandenyje ir plaukti po vandeniu)
  • povandeninis laivas su sparnais (Sparnai naudojami „skraidyti“ po vandeniu. Taip siekiama padaryti laivą žymiai manevringesniu.)

[taisyti] Povandeninių laivų kūrimo chronologija

Pasakyti kada atsirado pirmasis povandeninis laivas yra sudėtinga, nes tai priklauso kaip tiksliai apibrėšime kas yra povandeninis laivas.

Manoma, kad pirmojo povandeninio laivo eskizą 1578 m. nubraižė britas, vienos smuklės savininkas, matematikas ir mokslo mėgėjas Viljamas Bornas (William Bourne), bet šis projektas niekada nebuvo įgyvendintas. Bornas pirmasis pateikė suprantamą aprašymą kaip dirba povandeninis laivas: kintant laivo svoriui vandens atžvilgiu arba, kitaip tariant, keičiant tankį galima laivą laikyti vandens paviršiuje ar nugramzdinti gilyn. Jis sugalvojo, kad galima pritaisyti odines „kišenes“, kurios arba prisipildo vandens ir laivas nugrimzta, arba vanduo iš jų išpučiamas ir laivas pakyla. Bornas aprašė tik povandeninio laivo idėją, bet jokios schemos nepateikė. Schema pagal aprašymus buvo nubraižyta vėliau.

Pirmas povandeninis laivas buvo nuleistas į vandenį 1620 m. Jį sukonstravo olandų išradėjas Kornelijus van Drebelis (Cornelius van Drebbel). Jo povandeninis laivas buvo medinė valtis, apvyniota vandeniui nepralaidžia oda, ir vamzdis orui patekti. Variklio, be abejo, nebuvo – laivas plaukdavo irklų, iškištų laivo šonuose, pagalba. Pirmą kelionę laivas atliko su 12 irkluotojų Temzės upėje ir išbuvo panėręs 3 val. Deja, piešinių, kaip atrodė šis povandeninis laivas neišliko.

1634 m. prancūzų pastorius Marinas Mersenas (Marin Mersenne) iškėlė teoriją, kad povandeninis laivas turėtų būti cilindro formos ir pagamintas iš vario. Jo galai turi būti nusmailinti, kad laivas būtų greitesnis, plauktų pirmyn, atgal ir nereiktų jo apsukti.

1653 m. prancūzo De Son sukurtas „Rotterdam Boat“, 22 metrų ilgio laivas tikriausiai buvo pirmas povandeninis prietaisas, sukurtas karo tikslams. Idėja buvo tokia, kad laivas priplauks nepastebėtas po vandeniu ir pramuš skylę priešininkų laive. Šį laivą turėjo varyti spyruoklinio mechanizmo prisuktas irklas, bet mechanizmas gavosi toks silpnas, kad laivas net nepajudėjo iš vietos.

1696 m. matematikos profesorius Denisas Papinas (Denis Papin) bandė sukonstruoti 2 povandeninius aparatus. Jis pirmas panaudojo oro siurblius išorinio ir vidinio slėgio išlyginimui. Laivą turėjo varyti: burės plaukiant paviršiumi; irklai – po vandeniu. Tačiau niekam neparodžius susidomėjimo šiomis konstrukcijomis, jos nebuvo baigtos.

1729 m. anglų dailidė Natanielis Simonas (Nathaniel Symons) sukūrė vienvietį pramoginį povandeninį aparatą. Įlipus žmogui, aparatas būdavo užhermetizuojamas ir nusileisdavo po vandeniu. Ten pabūdavo 45 min. ir iškildavo.

1773 m. kitas anglas J. Day, sukonstravo povandeninį aparatą su nuimamu akmeniniu balastu, kuris buvo pritvirtintas žiedais prie korpuso, ir galėjo būti atkabinamas iš vidaus. Šis aparatas veikė gana gerai, bet tik sekliuose vandenyse. Paskatintas sėkmės jis pastatė didesnį laivą. Prikabinus akmenų balastą, laivas paniro, bet negrimzdo toliau. Buvo prikabintas sunkesnis balastas – laivas pasileido į dugną kaip akmuo ir sudužo, net nespėjus atkabinti balasto.

Deivido Bušnelio (David Bushnell) povandeninio laivo „Vėžlio“ piešinys.

Deivido Bušnelio (David Bushnell) povandeninio laivo „Vėžlio“ piešinys.

Pirmas karinis povandeninis laivas buvo „Vėžlys“ (ang. 'Turtle) – rankų jėga varomas sferinis prietaisas, sukurtas amerikiečio Deivido Bušnelio (David Bushnell). Kovinio povandeninio aparato idėja buvo tokia: tokiu laivu priplaukiama po priešo laivu, pragręžiama anga jo dugne ir įdedami sprogmenys su laikrodiniu detonatoriumi. 1776 m. šis laivas bandė susprogdinti britų laivą, bet nepavyko, nes neišėjo pragręžti laivo dugno. Laivą vairavo seržantas Ezra Lee. Po nepavykusios operacijos Lee pasimetė, laivas staigiai iškilo į vandens paviršių ir buvo pastebėtas, tačiau vyriškis sugebėjo pasprukti.

Roberto Fultono povandenino laivo brėžinys (1798 m.)

Roberto Fultono povandenino laivo brėžinys (1798 m.)

1798 m. Robertas Fultonas, negarsus amerikietis aktorius, gyvenęs Paryžiuje, iš savo lėšų sukonstravo povandeninį laivą „Nautilus“, skirtą kariniams tikslams (prancūzų armijai prieš anglus). Laive buvo jungiamos dvi varomosios jėgos: burė, kuomet laivas plaukia vandens paviršiuje ir rankomis sukamas sraigtas, kuomet laivas nugrimzdęs po vandeniu. Laivas galėdavo išbūti po vandeniu iki 6 valandų (vėdinama buvo per kyšantį iš vandens vamzdį) ir išvystydavo 4 mazgų greitį.

1800 m. buvo keletas bandymu užpulti anglų laivus, tačiau šie per anksti pastebėdavo besiartinantį laivą ir nuplaukdavo šalin. Po šių nesėkmių prancūzų vyriausybė atsisakė remti ir palaikyti tokį išradėją. Fultonas išardė „Nautilus“ ir pardavė į metalo laužą. Po kiek laiko jis bandė kurti naujus išradimus, tačiau geresnio varianto nerado.


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()

Bewise Inc. www.tool-tool.com Reference source from the internet.

위키백과 ― 우리 모두의 백과사전.

Jump to: navigation, 찾기

잠수함은 수중 항행이 가능한 배를 말한다.


[편집] 군용 잠수함

어뢰 및 잠수함발사 미사일을 주력 병기로 삼는다. 수중으로 항행하기 때문에 탐지하기 어렵고 따라서 전략적 공격무기로 사용가능하다. 추진방식에 따라 원자로를 사용하는 핵추진 잠수함과 재래식 내연기관 + 2차전지를 사용하는 디젤 잠수함이 있다. 핵 보유국들은 현재 잠수함 발사 핵탄두 탑재 탄도미사일을 주요 핵 억지력으로 사용하고 있다.

[편집] 임무에 따른 구분

[편집] 탄도미사일 발사 잠수함

SSBN 이라는 약호로 나타내며, 사정거리 수천~1만 킬로미터 수준의 전략 핵탄두 탑재 탄도미사일을 발사할 수 있는 원자력 추진 잠수함으로써, 잠수함 가운데 가장 대형이다. 이 유형의 최대형은 구 소련해군의 아쿨라(Акула)급 - 나토 분류 코드 "타이푼(Typhoon)" - 으로서 동급은 수중배수량이 3만톤을 상회하는 거대 함정이다.

탄도미사일 잠수함의 전략적 가치는, 특히 핵 미사일의 정확도가 급격히 상승함에 따라 핵 전략의 촛점이 상대국의 보복 핵전력의 우선 격멸로 맞추어지면서, 크게 상승하였다. 즉 핵 전쟁 발발시 교전국은 선제공격을 통해 상대방의 핵 미사일 사일로 및 핵 폭격기 기지를 우선 타격하여 상대방의 핵보복 능력을 제거하려고 시도할 수 있으나, 잠수함, 특히 원자력 추진 잠수함은 그 특성상 해양에서 자유 이동이 가능하고 감시도 극히 곤란하므로 다른 핵 보복수단이 더이상 가용하지 않을 때에도 여전히 활동가능할 것이라고 기대할 수 있다.

한편 잠수함 발사 탄도미사일(SLBM)의 단점은 우선 잠수함의 특성상 탄도미사일 발사제원의 정밀도를 확보하기 곤란하고, 따라서 미사일 자체의 명중률도 떨어진다는 점이다. 그러나 자이로 정밀도의 향상과 GPS의 등장 등 항법기술의 급격한 발달로 인하여 이 문제는 거의 해결되었으며, 현용의 트라이던트D5 혹은 SS-N-18의 정밀도는 일반 지상 발사 대륙간 탄도미사일(ICBM)과 거의 대등하다.

따라서 냉전종식후 다른 핵전력이 군비 축소 제1순위였던 점에 비하여 탄도미사일 잠수함은 여전히 그 중요성을 유지하고 있으며, 특히 영국의 경우 지상발사 미사일 및 항공기 탑재 핵전력을 완전히 폐지하고 핵전력은 오로지 뱅가드급 탄도미사일 잠수함에만 의존하고 있다.

또 다른 SLBM의 단점은 지상 및 항공 핵투발 수단에 비해 전략 사령부의 통제가 훨씬 곤란하다는 점인데, 잠수함은 수중으로 항주하므로 연락이 곤란하고, 외부와 고립되어 있으므로 직접 간섭하는 것이 불가능하다. 이 점은 근본적인 해결이 불가능한 SSBN의 아킬레스건이며, 이러한 점은 SSBN을 다루는 소설 붉은 10월호 사냥이나 영화 크림슨 타이드 등에 잘 표현되어 있다.

[편집] 공격형 원자력 잠수함

SSN 이라는 약호로 나타내며, 어뢰 및 잠대잠 미사일 등의 재래식무기 및 전술핵무기로 무장한 원자력 추진 잠수함이다. 이 유형은 일반적인 재래식 잠수함의 모든 역할을 수행할 수 있고, 원자력 추진 잠수함의 특성상 더욱 효과적으로 수행할 수 있으나, 그 진정한 가치는 다름아닌 탄도미사일 발사 잠수함(SSBN)에 있다. 즉, SSBN은 지상 및 해상에서의 통상적인 해양감시수단으로는 감시가 불가능하므로, SSBN과 동등한 수중항주능력을 가진 SSN이 직접 수중을 수색하고 격멸하는 방식을 취할 수 밖에 없다. 과거 냉전 시대에, 미국/소련의 SSBN이 기지에서 출항할 경우 주변에서 대기중이던 양국의 SSN이 상대편의 SSBN을 몰래 미행했던 것은 거의 공공연한 비밀이다.

[편집] 추진 동력에 따른 구분

[편집] 재래식 잠수함

디젤 엔진을 추진 동력으로 하는 잠수함이다. 수중항해 가능 시간(수시간 ~ 수일)이 원자력 잠수함의 수개월에 비해 극히 짧다. 수중 항해 중에 전기 충전을 위하여 디젤엔진을 돌릴 경우 스노켈을 사용하게 되는데, 이럴 경우 수면에 노출된 스노켈 마스트의 RF반사와 배기가스의 열선 신호로 인해 발각될 가능성이 매우 높다. 이런 문제를 해결하기 위해 최근에는 공기 불요 추진기관(AIP)의 연구와 실용화가 추진되고 있고, 몇몇 잠수함에는 탑재까지 이루어졌다.

[편집] 원자력 동력 잠수함

원자력을 추진 동력으로 하는 잠수함이다. 디젤 엔진에 비해 장시간 수중 항해가 가능하며, 함체가 디젤 엔진 탑재 잠수함에 비해 대형화되어 있다. 다만, 프랑스 해군의 아고스타급은 예외적으로 3000톤이 안되는 중형 디젤 잠수함 크기에 원자력 엔진을 탑재하고 있다.

[편집] AIP 탑재 잠수함


BW Bewise Inc. Willy Chen willy@tool-tool.com bw@tool-tool.com www.tool-tool.com skype:willy_chen_bw mobile:0937-618-190 Head &Administration Office No.13,Shiang Shang 2nd St., West Chiu Taichung,Taiwan 40356 TEL:+886 4 24710048 / FAX:+886 4 2471 4839 N.Branch 5F,No.460,Fu Shin North Rd.,Taipei,Taiwan S.Branch No.24,Sec.1,Chia Pu East Rd.,Taipao City,Chiayi Hsien,Taiwan

Welcome to BW tool world! We are an experienced tool maker specialized in cutting tools. We focus on what you need and endeavor to research the best cutter to satisfy usersdemand. Our customers involve wide range of industries, like mold & die, aerospace, electronic, machinery, etc. We are professional expert in cutting field. We would like to solve every problem from you. Please feel free to contact us, its our pleasure to serve for you. BW product including: cutting toolaerospace tool .HSS Cutting toolCarbide end millsCarbide cutting toolNAS Cutting toolCarbide end millAerospace cutting toolCarbide drillHigh speed steelMilling cutterCore drillTapered end millsMetric end millsMiniature end millsPilot reamerElectronics cutterStep drillMetal cutting sawDouble margin drillGun barrelAngle milling cutterCarbide burrsCarbide tipped cutterChamfering toolIC card engraving cutterSide cutterNAS toolDIN toolSpecial toolMetal slitting sawsShell end millsSide and face milling cuttersSide chip clearance sawsLong end millsStub roughing end millsDovetail milling cuttersCarbide slot drillsCarbide torus cuttersAngel carbide end millsCarbide torus cuttersCarbide ball-nosed slot drillsMould cutterTool manufacturer.

Bewise Inc. www.tool-tool.com

beeway 發表在 痞客邦 留言(0) 人氣()